En ekte lofottorsk jeg er, og jeg er født i Henningsvær – så heter det i sangen. Henningsvær var et autentisk fiskevær, med både fiskebåter og hjeller for tørking av fisken.
Men Henningsvær henvendte seg også til turistene. Her var flere restauranter, en med første strofen fra sangen om lofottorsken skrevet på gavlveggen. Her var souvenirbutikker, intime små kafeer på bryggekanten, gallerier og kunsthåndverk og rorbuer for utleie. Henningsvær baserer seg da også på fiske og turisme. Hjellene var tomme for tørrfisk, den var istedet stuet i store bakker klar for pakking og videresending.
Turister var det, vi hørte adskillig flere fremmede tungemål enn nordlandsdialekten. Det var nok ikke bare selve Henningsvær som trakk turister, veien utover mot fiskeværet var full av parkerte biler – det var nok toppturene til fjellene rundt fiskeværet som også var målet for mange. Vi parkerte bilen ved avkjørselen til veien ut til Henningsvær og syklet ut til fiskeværet – veien utover var en opplevelse i seg selv. Ramsalt sjø, holmer og skjær, og de høye fjellene ragende opp hele veien utover. Til sist to smale, lysregulerte broer, og så var vi der. Fullt forståelig at Henningsvær er et av Lofotens mest besøkte steder.
Rørvikstranda – en flott sandstrand som lå helt i starten av veien utover til Henningsvær. Stranda var en av Lofotens mange flotte, hvite og brede sandstrender – med det blåturkise vannet utover og omgitt av de høye fjellene. Stranda og omgivelsene var et vakkert syn i sensommersola.
