17 mai øste regnet ned i det sydvestlige Tyskland. Det regnet så mye og så kraftig og så lenge at Mosel-elven gikk over sine bredder. Vannet flommet inn over veiene og inn i byene, og oversvømte både stellplasser og kjellere og mye mer. Og hit hadde vi tenkt oss.
Tvilen var der en god stund, var det noen god ide å dra hit under de rådende forhold ? Men etter å ha fulgt med på vannstanden i Mosel på hochwasser.de og vært i kontakt med turistinformasjon på aktuelle steder, ble det klart at ting roet seg betraktelig da pinsehelgen var over. Dermed dro vi, men blinket oss ut en stellplass som lå litt opp fra elvebredden og med kjørefast underlag. Weingut Feiten passet perfekt, så her ble vi i 3 døgn med utsikt til Mosels stadig synkende vannstand og vinmarkene som klatret oppover skråningene på andre siden av elven.
Og så kom jo syklene ut av bilen, vi dro jo hit for å sykle langs elvebredden. Sykkelstiene bredte seg generøst bortover langs elven i begge retninger, dog var det både vått og sølete enkelte steder - syklene trenger nok en grundig rengjøring når vi kommer hjem. Det var mange spor etter flommen i områdene rundt Longuich, der vi bodde. Første turen på syklene gikk langs elva, over ei av de mange bruene som går over Mosel, og til supermarkedet for å handle mat. Vi syklet blant annet gjennom en campingplass som hadde fått hard medfart av flommen. Vått og gjørmete var det, campingvognene som hadde stått nærmest elvebredden var trukket langt opp på land. Flere steder var sykkelstien fremdeles oversvømmet av vann, men ikke verre enn at vi kom oss forbi med lav fart og beina hevet.
Ryddemannskapene hadde gjort en flott jobb med å skyfle bort all gjørma som fulgte med den forhøyede vannstanden inn over land. Vi snakket litt - på haltende tysk - med en av stedets innbyggere, som var vant til at elva stadig vekk gikk over sine bredder, hun ryddet opp i hagen sin så godt hun kunne og tok alt med godt humør.
Sola tørket etterhvert opp sporene etter flommen, og ting virket å normalisere seg. Vi fikk fine turer på syklene langs Mosels bredder, mens vi beundret både den brede, brune elva som fløt dovent avsted, og vinmarkene som klatret oppover langs skråningene. Vi er jo i rieslingens rike, flom eller ikke flom.
